Partisanen 3 februar 1944

Tegning: Arne Taraldsen

En svenske gikk foran som vegviser. Bak ham i løypa en flokk norske gutter. Oppe i fjellet stanset svensken opp «Vi är i Norje» sa han og pekte. To steinvarder raket så vidt over snøen. Guttene stod. Ingen sa noe, hver tenkte sitt. Fjellet var det samme, snø og atter snø – men dette var Norge. Og de hadde kommet hit for å slåss. De hadde gått på ski fra tyskokkupert område i Syd-Norge gjennom skauene til Sverige. De hadde reist milevis nord gjennom Sverige med jernbane. Reisa hadde vært lang og ventetia hard -, men de hadde funnet en av vegene fram. Svensken tok avskjed: «Lycke till, grabbar.»

De hugg stavene i, og utfor bar det. Og i skisuset og hoggene fra stavene fant de rytmen fra togreisa igjen. «Heim og slåss… Heim og slåss…»

Timene gikk. Det bar stadig utfor. I mørket kom de fram til Mo i Rana.

«Holdt – hvem der?» Guttene ploget skiene og stoppet. De kunde ikke se vakta som stod der, men på stemmen hørte de at her stod en nordmann i våpen. De kunde ropt hurra, guttene. Endelig var det orden i sakene. Vaktene steg fram, to trauste sivile, med bandolær og patrontasker – og kragh.

I vaktstua var skytterlagets hjemmevenn i full sving. Unge gutter, eldre menn, alle med gevær og norske farger i band om høyre arm. De nykomne ble forhørt. Her var grundig kryssforhør. Skytterlaget i Mo tok ingen sjangser. Guttene fikk lastebil til Mosjøen. Noen dager etter ristet de sydover i åpne godsvogner på Nordlandsbanen. Gjennom Høgåstunellen i den vakerste vogna sang soldatene Internasjonalen. Friskt og trossig klang tonene gjennem mørket. De mente de kunde synge denne sangen med rett i dag – skulde de ikke ut og slåss mot nasistene – skulde de ikke ut i kamp for Norge?

Arbeiderungdommen som sang hadde dratt i felten fordi de følte at deres plass var ved fronten der nasistene trengte fram. De tok retningslinjene ut fra lufta, det er sant, og var for tidlig ute. Men hver tyske soldat de sendre inn i evigheten er en mindre på østfronten i dag. En tysk elitesoldat mindre mot Europas folk.

Transporten stoppet ved Svenningdal stasjon. Banen var ikke ferdig lenger fram. Kulda var skarp. På stasjonen var det fullt av norske soldater. De så helst slitne og motløse ut. Snåsa var rømmet etter engelskmennenes uttrekning fra Namsos. Troppene skulde tilbake til nye stillinger ved Mosjøen.

De nykomne, 20 mann, skulde dekke retretten ved Svenningdalen.

Stillingene var bygget. Fra en furumo skrånet terrenget ned mot vegen. Vegen med høye brøytekanter løp i rett linje over sletta og gjorde en sving inn i skauen. Ved mitraljøsene lå kvitkledde soldater og stirret mot vegsvingen. Tyskerne vilde  komme i den svingen. Bakken ved første lag lå ved mitraljøsa og ventet. Han hadde sett dem marsjere gjennom gatene i byen hjemme. Så dem for seg, så stålhjelmene og de barske ansiktene, hørte slaget av helgjernene mot gatestein Så mitraljøsene, maskinpistolene, bombekasterne, kanonene.

Det var jævlig å vente. Guttene tenkte når de gikk på vakt: Kommer de på vakta mi? Nå skulde de være 7 mil unna, hadde motorsykkelordonansen sagt. Den tyske hovedstyrken fra Namsos, sa han. «De vilde ikke få flere meldinger» Så durte han nordover – vekk.

Det småregnet over stillingene. Snøenvar blaut som såpe. Alt var vått. Oslogutten og Bodøværingen lå framme. Og siktet mot vegsvingen. De kjendte hvert tre der borte nå.
Faen til venting. Tyskera –
Tyskera hadde tatt Polen på fjorten dager. Bodø ordnet med beltet på mitraljøsen for gud vet hvilken gang.
Hvor faen ble det av engelskmenna og antitankriflene de hadde sett i Mosjøen?

De hørte duren, men i samme sekund var flyene rett over. To jagere suste fram lavt – lavt over skauen ved vegsvingen, dukket ennå litt over sletta, jaget nordover vegen. Guttene lå flate ved mitraljøsa. Holdt pusten av spenning. Flyene måtte ikke oppdage stillingen.
Flyene gjorde en sving rett nord i dalen og kom tilbake.
Nå – nei – de durte videre.

Tyskera kom i vegsvingen! 10 – 20 – 40 syklister. Maskinpistoler, hjelmer.
Bodø hadde tommelfingrene krøkt over avtrekkeren. Horten holdt neste belte klart. Stille. Bak seg hørte de et ladningsgrep fra en kragh.
Syklistene på vegen hadde vanskeligheter med syklene. Nå og da mistet de balansen og måtte av. Vegen var oppløyd av mye kjøring i teleløsninga.

Den andre mitraljøsa var plassert lenger nord i lia. Den skulde ha syklistene. Bodø skulde slippe forbi de første. Nye syklister kom fram i svingen, tredve, førti til. Så seg ikke om, stimet rett fram i vegen. Kanskje ante de at de var kommet til dødens dal. Alt var hvitt og stille. Over vegen lå en liten utrømt gard. Ingen røyk fra pipa, ingen spor i snøen rundt de grå veggene.

Gutta svettet der de lå. Nå skyter de vel snart der oppe. Motorsykler, to biler, hester, fotfolk. Hele vegen var skyteskive. Nå braket det løs der oppe. Bodø klemte til over avtrekkeren. Og de datt! Stupte rett i vegen. Hestene skrek – offiserene brølte. Helvete var løs i dalen. Mitraljøsa spydde ut hele beltet, herjet langsmed hele feltet før hjelmene der nede kom i dekning. Seks tyskere krøp opp fra vegen. Sakk djupt i snøen og drog et våpen i stilling. Men de rettet det den gærne veien. Ekkoet fra fjellet i mot hadde villedet dem. Bodø skjøt en serie på seks. Fem treffere. Sjette mannen reiste seg opp i snøen. Han var sjakk matt – stod rett opp og ned som han vilde trosse den dødde han ikke visste hvorfra kom. Horten frep kraghen. 300 meter og blinke. Tyskeren stupte, de stupte atte som viste seg – de skrek og ropte og fektet med armene. Dette var ikke Polen – dette var ikke thanks og masseangrep med fly. Her kom de ikke ut av vegen.

I skumringa trakk gutta tilbake. Mitraljøsa gikk i stå – kraghene hadde ordet tilslutt. Men tyskerne gikk i stilling i skauen og fikk bombekasterne stillet inn.

To norske soldater gikk tilbake over fjellet. De hadde blitt enige om retningen og snakket ikke mere. Ferden gikk over fjellet noen mil for å treffe troppene igjen. Ildprøven var bestått. De vilde slåss videre.

Tyskerne skulde aldri ta Norge. Krigsmaskiner var de, fremmede for krig mot usynlige fiender. Og ikke var de uovervinnelige, de stupte når det smalt.
Nordmennene hadde fjellet og skauen, hele den ville naturen og var ett med den. Skisporene over vidda etter norske soldater føyk igjen. Det gikk år. Men krigen er ikke slutt, og de norske fjellene venter på mye.

Tekst av Arne Taraldsen