Deler av bataljon Sorko nådde Narvik 13.juni 1940 etter å ha tilbakelagt over 900 kilometer langs dårlige veier og over uveisomme trakter, noen steder i kamp mot norske og britiske soldater.
Etter at tyske styrker hadde inntatt deler av Trøndelag etter angrepet 9.april 1940, ble det relativt
raskt klart at videre fremrykning måtte skje landeveien. Den engelske marine kontrollerte havområdene utenfor Nord-Norge. Til å gjennomføre dette oppdraget ble den østerrikske 2. bergjegerdivisjon valgt. Denne divisjonen var i utgangspunktet tenkt brukt i det kommende felttoget i Frankrike, men ble altså omdirrigert til Norge. Terrenget i området nord for Trondheim ble mer og mer ulendt jo lengre nord man kom, og bergjegerne var spesialtrenet for oppdrag i slikt terreng. Dette var en erfaren divisjon som året før hadde deltatt i det polske felttoget, og således hadde verdifull krigserfaring. 2. bergjegerdivisjon besto av 137. og 138. bergjegerregiment, og fikk under felttoget i Nord-Norge tilført et kompani av Berg.reg 136. Vi skal følge en av bataljonene deres i marsj nordover, 2. bataljon fra 137. bergjegerregiment, også kalt bataljon Sorko etter sin leder. Den var tetbataljonen de meste av marsjen mot Narvik, og det var deler av Sorko-soldatene som først nådde Narvik 13. juni 1940.
Reisen til Norge
Deler av bataljon Sorko ble transportert fra Tyskland med tog til Danmark 27. april. Etter et kort opphold i Danmark ble de fløyet med JU52 fly til Værnes ved Trondheim 2.mai. Resten av divisjonen hadde ankommet Norge dagen før med transportfartøy. Dette hadde imidlertid ikke skjedd uten tap for divisjonen. Torpedoer fra britiske ubåter hadde forårsaket 50 drepte og 64 sårede. Det skulle vise seg at dette var litt mer enn halvparten av tapene divisjonen led under felttoget i Norge. Fra Værnes ble bataljonen de påfølgende dagene fraktet med tog til Steinkjer, der de ventet på klarsignal for oppdraget.Marsjen starter
Ved midnatt 4. mai kom en melding som var oppløftende for bergjegerne i bataljon Sorko: Den norske 5.divisjon under oberst Getz kapitulerte, og de allierte styrkene trakk seg ut av regionen. Dette betydde i realiteten at mellom de tyske soldatene og Narvik sto nå bare én norsk bataljon og fem britiske kompanier. Bataljon Sorko lot ikke vente på seg. Kun få timer etter den norske kapitulasjonen kom klarsignalet om at marsjen nordover kunne begynne. Marsjen ble ikke enkel for de tyske soldatene. Veiene var dekket av snø og sørpe. I tillegg var bataljonen dårlig utrustet med kjøretøyer, noe som gjorde at det meste av utstyret måtte bæres av soldatene. Langs veien nordover fikk bataljonen uventet hjelp. Bergjegerne kunne fritt forsyne seg av utstyret til den norske bataljonen som hadde kapitulert. Dette beskrives i de tyske rapportene:«Kompaniene som var helt nedlastet med våpen og ammunisjon måtte kjempe seg fram på veien som var av bunnløs søle. En norsk bataljon av INF. Reg. 13 som kapitulerte og et kompani av den bataljonen som lå i Snåsa, ble avvæpnet og satt i marsj til avdelingskommandoen. Sorkobataljonen overtok transportmidlene til disse norske enhetene, hester, kjerrer, biler, og dermed var problemet med den tunge utrustningen i det minste delvis løst for kompaniene» (oversettelse Dag Skogheim)
De første dagene kom bataljonen ikke i kamp. De eneste hindringene de møtte var sprengte bruer, veier og jernbanespor. De fleste av disse hindringene var av en slik art at batalonen overvant hindringene uten hjelp fra ingeniørsoldatene. Soldatene var forundret over at de ikke møtte motstand fra de fiendtlige styrkene. En av underoffiserene sier det på følgende måte:
«Vi undret oss over at nordmennen så snart oppga terrenget når de gikk tilbake. Der var jo kløfter som var fullstendig uinntakelige. I tillegg kom at det lå snø og at vi ikke kjente terrenget. Sprengningen av bruene var de største vanskelighetene vi møtte.»
Årsakene til at bergjegerne ikke møtte noen motstand de første dagene, var at de norske troppene hadde fått ordre om å trekke seg tilbake fra området. Ved å sprenge kommunikasjonslinjene og forsvare enkelte bruddsteder skulle de sinke bergjegerne i sin fremmarsj.
De første kampene
7. mai passerte de første troppene grensen til Nordland fylke. Gruppen hadde til da unnagjort 17 mil siden de startet marsjen fra Steinkjer. Dagen etter kom de i kamp for første gang. Omkring tre og en halv mil nord for fylkesgrensen ved Svenningtjønn hadde en norsk styrke satt opp en mitraljøsestilling og ventet på de østerrikske soldatene. Tidlig neste dag syklet flere soldater rett inn i mitraljøsestillingen. De norske mannskapene åpnet ild og to av østerrikerne falt med en gang. De andre kom seg i dekning. Like etter kom de etterfølgende østerrikske avdelingene, og trefningene varte en times tid. Resultatet av dette var to drepte på hver side. I rapportene til bataljonen blir denne hendelsen nøkterne beskrevet:«Ca kl 13.30 nord for Brenna, ble spissen av bataljonen beskutt. Fiendtlige skitropper som hadde forskanset seg langs veien, overfalt spissen med godt innsiktet mitraljøseild og flyktet inn i de skogbevoksten åsene da våre tropper åpnet ild. EN død og en alvorlig såret som døde samme dag, var tapene i den første trefning i Norge.»
Da deler av bataljonen marsjerte inn i Mosjøen 11. mai, hadde bataljonen mistet flere av sine soldater som følge av til dels harde kamper i Svenningdal og ved Storbjørnvatn. De østerrikske soldatene hadde mistet ni av sine kamerater på veien mot Narvik. I løpet av 10. og 11. mai, mens de østerrikske soldatene kjempet ved Storbjørnvatnet, skjedde det noe som skulle gjøre deres marsj mot Narvik enklere. Tyske tropper tok ved et overraskende angrep Hemnesberget, en halvøy sør for Mo i Rana. Dermed var faren stor for at de norske og allierte soldatene skulle få avskåret sine retrettmuligheter videre nordover. Dette førte til at allierte og norske soldater måtte settes inn i kampene mot de tyske soldatene på Hemnesberget, samtidig som tilbaketrekkingen måtte skje raskere. Da bataljon Sorko kom til Mosjøen, kom divisjonsordre om å hvile ut før de fortsatte sin marsj videre nordover, og grppen ble rost for sin innsats i felttoget:
«Gruppe Sorko har klart å marsjere den neste 400 km lange strekningen fra Steinkjer til Mosjøen på sju dager. Trass i at fienden, franskmenn, engelskmenn og nordmenn hadde foretatt omfangsrike ødeleggelser på vei og overganger og har satt seg dyktig til motverge, går frammarsjen stadig videre, marsj og kamp om dagen, arbeid med å fjerne hindringer om natta.»
Hvilen ble ikke lang. Allerede neste dag var bataljonen på marsj videre nordover. For tyskerne var det viktig at det var et konstant press på troppene som trakk seg tilbake, sik at de ikke fikk muligheter til å lage gode forsvarsstillinger og bringe inn forsterkninger. Ved Mo i Rana ble bataljonen igjen involvert i harde kamphandlinger. Resultatet ble her som tidligere: Etter noen timers kamp trakk de norske og britiske soldatene seg tilbake.
Etter at bataljonen hadde hvilt, fortsatte marsjen opp Dunderlandsdalen mot polarsirkelen. I dagbøkene til soldater kan vi lese om lage dagsmarsjer, raster langs veien, på en låve eller en eller annen gård, og bygging av provisoriske ferger for å komme over der bruene var sprengt. Da soldatene nådde polarsirkelen, var det uten tvil en milepæl for soldatene. Her ble de tatt bilder av foran statuen som markerer hvor polarsirkelen går. Senere ble det festet et lite hakekors i jerngitret som forestilte en stilisert globus. De hardeste kampene fant sted på vei ned fra fjellet. Norske soldater og en gruppe soldater fra Irish Guards hadde lagt seg i stillinger vest og øst for Pothus bro. Kampene ved Pothus var litt spesielle. De britiske soldatene kunne for siste gang se egne jagerfly i luften over slagmarken før de ble ble evakuert fra Norge. To Gladiator-fly kom i luftkamp med Luftwaffe og to tyske fly ble skutt ned. Dette ble kommentert i dagboken til en av de tyske soldatene:
«Et engelsk jagerfly skjøt ned en JU 52 som fløy langsomt nordover i nærheten av oss. Besetningen hopper ut i fallskjerm, maskinen styrter ned i skogen.»
Kampene varte i to dager. 27. mai ble de fleste norske og engelske avdelinger trukket ut av Saltdalen med båt over Rognan. Etter dette var det kun små trefninger. Bergjegerne marsjerte raskt nordover via Fauske. De fulgte restene av de norske soldatene til Røsvik i Sørfold. Derfra ble de norske soldatene evakuert videre nordover med skøyter. De engelske soldatene hadde derimot marsjert vestover fra Fauske og ble evakuert med båt fra Bodø. Bataljon Sorko var bokstavelig talt «ved veis ende». Det var ikke vei det siste stykket mot Narvik på denne tiden. Bataljonen hadde da marsjert mer enn 600 kilometer på 28 dager. Foran dem lå Narvik 190 kilometer unna, utelukkende over fjell, breer og fjorder.
Bøffelmarsjen
I slutten av mai var situasjonen prekær for general Dietl i Narvikområdet. Det ble diskutert flere mulige tiltak for å komme de tyske soldatene til unnsetning, men bare ett av dem ble satt i verk. Operasjonen ble kalt for operasjon Bøffel. I følge planen skulle en sende tyske styrker fra Røsvik over fjellene for å gi støtte til de tyske soldatene i Narvik sørfra. Ruten skulle gå over fjellene nær den svenske riksgrensen. Marsjen skulle i hovedsak foregå om natten slik at styrkene kunne unngå angrep fra allierte fly og krigsskip som hadde tilhold i de nordnorske fjordene. Målet var å sende 2532 soldater ovr fjellene til Narvik, fordelt på ti kompanier med artilleri og ingeniørsoldater. 2. juni ble en fortropp på 20 mann fra bataljon Sorko sendt av sted for å kartlegge mulighetene for soldatene som skulle komme etter. Gruppen skulle få proviant underveis av Luftwaffe som skulle droppe forsyninger på avtalte steder. I dagbøkene til soldatene kan vi følge denne strabasiøse marsjen:« 2. juni. Klokka 02 var det avmarsj. Vi var tjue mann som hadde meldt oss frivillig… () Med båter dro vi over til Styrkesnes. Vår første dagsmarsjvar tjue kilometer, men hvilke tjue kilometer – over stokk og stein! Hvor langt er egentlig tjue kilometer i et slikt terreng? Vi hadde en hest med, den måtte vi etterlate. Etter tjueen timer var vi enda på marsj.»
Soldatene var dårlig utrustet til en slik tur. Kart over området hadde de fått tak i hos en lærer som jobbet i Røsvik. Målestokken var stor, slik at terrenget ble vanskelig å lese ut av kartet. I tillegg ble de første dagene preget av dårlig vær, regn og vind, noe som gjorde at flere av de planlagte flydroppene ikke kunne finne sted. 9. juni kom det imidlertid en melding som måtte skape glede blant de tjue soldatene. Dagboknotater skildrer hva som skjedde.
«Vi var kommet midtveis mellom Hellemobotn og Skjomen da en Fieseler Storch kom flygende og kastet ned en melding: Norge har kapitulert. Engelskmennene har trukket seg ut.»
Dette førte til at soldatene kunne øke tempoet i sin marsj mot Narvik. For det første trengte de ikke frykte angrep fra fiendtlige soldater. For det andre var behovet for å kartletgge en trygg rute for soldater som skulle komme eter ikke lengre til stede. 13. juni kunne gruppens leder løytnant Fritz Gressel marsjere inn i Narvik, der de ble mottatt av General Dietl. Selv om operasjon Bøffel ikke kom til å få noen innvirkning på kampene rundt Narvik, lå det en stor propagandaeffekt i dette at tyskerne lyktes i å knytte forbindelse over land mellom Fauske og Narvik. For soldatene var den uendelig lange marsjen fra Steinkjer til Narvik endelig slutt.