Flere ganger har jeg hørt at folk gjerne vil vekk fra forlegningen fordi de synes de ikke gjør nok her og mener at de andre steder kan yde mer i kampen for å få tyskerne ut av landet. Jeg lurer på om vi ikke glemmer å se bruddene i det hele og undervurderer den oppgaven vi har her. Det som hender i forlegningen gjør vi til det sentrale. Vi lever sammen en liten gruppe mennesker og ser lettere hverandres feil enn fordeler. De daglige problemer blir så store at det overskygger alt annet og vi mister utsynet. Her går livet sin jevne gang. Vi hugger ved, bærer vann, vasker klær og gulv, sover og spiser. Her hender det jo ingen ting. Vi får ikke høre geværene knitre og kjenne spenningen dirre i kroppen. Det er mange som mener at de ikke får slåss her. Det skyldes etter min mening at de ikke forstår at det er her de deltar i kampen og at det er her de har sin oppgave å løse i dag.
Den mest direkte utløsning for kampiveren, kan synes å være at hver enkelt griper geværet og skyter alle tyskere og nasister de kommer over. Det er bare det at skal vi kunne føre kampen til seier må det være planmessighet og en ledelse, ellers vil det bare bli spontane utbrudd her og der som ikke fører frem. Vi må tilpasse kampiveren etter det som i situasjonen fremmer krigspolitikken. Her lever ledelsen for Norges kommunistiske parti som med all sin evne går inn for å løse den historiske oppgaven vi står midt oppe i, her er sentret for den aktive krigspolitikken, som gestapo jager etter og ville gi hva det var for å få tilintetgjort.
Skulle ikke oppgaven være stor nok å være her og løse den oppgave man har fått, enten der er som politisk medarbeider eller vaktmann. Det ene arbeidet er like viktig som det andre. At en ting blir gjort, skaper forutsetninger for at andre ting kan gjøres. I dag kreves det av oss at vi gjør ganske alminnelige dagligdagse ting, i morgen står vi kanskje midt oppe i kampens hete. Vi er alle medlemmer av partiet og anerkjenner dets førerskap i kampen, da må vi også innordne oss etter det og på best mulig måte løse den oppgaven vi har i dag. Det tjener ingen hensikt å stille seg utenfor og kritisere at ingen ting blir gjort.
Jeg synes at vi her i forlegningen skulle være de første til å holde sammen og ikke skape splittelse og misstemning som hemmer vårt arbeide og som kanskje uten den enkelte er oppmerksom på det, i realiteten tjener fienden. Ser vi det fra den siden blir våre daglige problemer betraktelig mindre.
Her lever vi i vårt eget lille samfund som frie mennesker og har de beste betingelser for å kunne utvikle oss. Det avhenger av hver enkelt om vi klarer å få oss fra de forestillinger og meninger det borgerlige samfund som vi er vokset opp i, har gitt oss. De fleste av oss har mye igjen før vi kan kalle oss kommunister, det koster arbeide og personlig overvinnelse, men hvis vi vil er intet umulig.
Tekst Arne Taraldsen