mandag 13. april 2015

Dag Skogheim om arkivmaterialet rundt krigen i Nordland



Til Arkiv i Nordland
Jeg har skrevet en artikkel om krigen Snåsa – Narvik 1940.
Jeg vil at alle som ønsker å gå inn i samlingen av bilder og intervjuer, får direkte inngang til saken gjennom min artikkel. Hvordan dette skal gjøres, må jeg overlate Arkiv i Nordland. Jeg vil at enhver som ønsker å se eller høre deler av samlingen, samtidig får vite at min artikkel er en sammenfatning av hendelsene fra felttoget Snåsa – Narvik, slik jeg har arbeidet med den og søkt informasjoner fra norsk, tysk og østerrik`s side. Jeg arbeidet alle disse ti – årene ut fra mine egne tanker og ideer. Jeg valgte selv dokumenter og personer for intervjuer og  jeg oppsøkte i denne sammenheng de steder både i vårt land og i Tyskland og Østerrike jeg fant helt  nødvendig som supplement for meg selv. Jeg finansierte selv dette arbeidet fra første stund. Stipendier var det vanskelig å få. Inntekter av artikler, foredrag og møter hjalp noe. Vesentlig klarte jeg å finansiere dette arbeidet med krigen Snåsa – Narvik å ta opp små lån i min bank. Jeg ber om å få bekreftet at Arkivet vil sørge for at artikkelen blir et vedlegg til samlingen.
Beste hilsen
Dag Skogheim
Levanger 11. april 2015

Dag Skogheim

Krigen og freden

Hvordan kunne det skje at en hel bataljon, over 800 mann, simpelthen forvitret under en uendelig lang retrett fra Snåsa til Narvik i mai – juni 1940? Den militære Undersøkelseskommisjon av 1946 vurderte alle militære avdelinger i landet og kom til det resultat at første bataljon av IR 14 ikke holdt mål fordi den ikke tålte den psykiske virkning av retretten. Men, jeg stusser over denne konklusjonen. Mannskapene var en samling av småbrukere, jegere, lærere, fiskere, gruvearbeidere, sjøfolk, butikkbetjenter og handelsmenn.  Alle var i utgangspunktet vant med å holde ut sterke fysiske påkjenninger, ukjent med luksus, hadde minimale fordringer til livet, måtte alltid yte maksimalt og tåle livets voldsomme utfordringer. Den 3. mai 1940 var alle militære kamphandlinger i Sør-Norge slutt. Engelske og franske tropper ble skipet ut fra Namsos, flere tusen mann. Dette gjorde at oberst Getz, øverste sjef for to regimenter i Nord – Trøndelag,  i alt mellom 4000 – 5000 mann, kapitulerte. Helgelandsbataljonen som den ble kalt, fikk straks ordre fra sin sjef, general Fleischer, å forlate
Nord–Trøndelag, marsjere nordover, sprenge alle veier og jernbanelinjer etter seg og forsvare bruddstedene! Helgelandsbataljonen var stilt til oberst Getz` disposisjon i slutten av april. Ordren om å forlate stillingene langs jernbanelinja ved Snåsavatnet kom om nattmorgenen 3. mai. Da hadde mannskapene et par dager før slått tilbake et tysk angrep, erfart at de dugde, at de var i stand til å gjøre motstand, at Hegra fort kunne frigjøres. Like etter kom oberst Getz og bataljonssjefen på inspeksjon, kom helt opp til de forreste stillingene der mannskapene lå godt kamuflert i kvite forsvinningsdrakter. Der stilte de seg opp kloss inntil stillingene, sto der og brukte kikkertene sine. En soldat fra Bindal sa da til kompanisjefen som lå i stillingen sammen med soldatene: No skyt vi dem!  Slik adferd var jo som å vinke til tyskerne hvor stillingene var. Kompanisjefen svarte: Nei, ikke skyt dem! Ordren om å forlate stillingene kom grytidlig om morgenen 3. mai. Mannskapene ble  lastet på åpne vogner med alt utstyr mellom seg. Et lokomotiv skjøv de åpne vognene. Etter kort tid kom et motgående tog nordfra. Det braste inn i troppetoget i en uoversiktlig skjæring. Forreste åpne vogn ble smadret, sju mann øyeblikkelig drept, mellom 30 – 40 ble båret vekk hardt medtatt. Årsaken? Udugelighet og katastrofale feilvurderinger. Dette gjaldt ikke bare Helgelandsbataljonen der bataljonens sjef ikke hadde mannskapenes tillit. De ville ha ham vekk, visste at han allerede før krigen var tyskvennlig og at det var broren, obersten, som 9. april overga Narvik til tyskerne uten at det ble løsnet et skudd. Konsekvensene av kapitulasjonen 3. mai 1940 var at tyskerne fikk alt materiellet etter oberst Getz` tropper, to regimenter! Hvorfor la fienden overta alle ressursene? Hvorfor ikke brenne alle stridsmidler så fienden ikke fikk alt? Den tyske militærledelse kunne nå ta i bruk biler, motorsykler, hester, forsyninger av alle slags og nordtrønderske soldater ble satt til veiarbeid og reparasjoner på jernbanelinjene. Jeg har selv sittet med dokumentene om hendingene. Alt ligger i det tyske militærarkivet i Freiburg. Forstemmende lesning! -  skakende når en er bevisst hva det førte til.  Arkiv i Nordland (www.Arkivinordland.no) Bodø, har informasjonene fra første stund, norske, tyske, østerrikske veteraner som selv deltok. Den østerrikske bergjegeren Rudi Margreiter tok bilder av trøndersoldatene som nettopp hadde kapitulert. Sterke, kraftige soldater, sa han. Vi var glad for å slippe å komme i kamp med dem!  For den tyske ledelse var kapitulasjonen en utrolig utrolig gevinst. Ordren lød : Eilmarsch nach Narvik!  Nå kunne marsjen starte mens norske forretningsdrivende, norske entreprenører, norske arbeidere sørget for at Værnes flyplass kontinuerlig ble holdt i operativ stand for bombetoktene mot Nord – Norge. Svære mengder materialer og  redskaper trengtes hver dag. Arbeidet ble godt betalt. Fra Hegra fort ikke langt unna drønnet kamplarmen mens soldater og offiserer forsvarte seg dag og natt mot tyske angrep, i sannhet en dødens og livets duett.

Om en 23 år gammel løytnant, direkte fra eksamen på Krigsskolen i Oslo, en initiativrik løytnant som kom seg ut fra Oslo til Snåsa, og, -  om en stadig voksende mengde forbitrede soldater i Helgelandsbataljonen 


Helgelandsbataljonen var ikke etter togkatastrofen utslått og deprimert, men mannskapene var forbannet og ville ha forklaringer på katastrofen. Det fikk de aldri, ingen informasjoner i det hele tatt. Alt fløt omkring i et hav av rykter. En eller annen gang langt over midnatt kom de til siste stasjon i Namsskogan. Ryktet gikk at bataljonen skulle til Mosjøen. Mannskapene kjente ikke til general Fleischers ordre!  Et kompani med den unge løytnanten som kompanisjef dannet ettertrygd. Løytnanten fant litt dynamitt i en landhandel, fikk med to mann og sprengte noe av jernbanelinjen og en viktig veibru, mer dynamitt fantes ikke. 4. mai kom Helgelandsbataljonen til traktene om Majavatn. Mannskapene gikk på ski. De få bilene var topplastet med utstyr. En student fra Salten skrev i dagboka si : Rot og tull. Blir vi holdt for narr?  Er dette krig? Den dagen stakk en fenrik av, kom ned til Bindal der han ble arrestert av lensmannen. I 1941 meldte han seg til tysk fronttjeneste, deltok under beleiringen av Leningrad og  avanserte til hauptmann (Kp- sjef). 5. mai ble alle kompanisjefer beordret til Trofors, et stasjonsknutepunkt sør for Mosjøen, til rådslagning der. Mannskapene trodde at nå stakk de også av. Den militære Undersøkelseskommisjon viser til et brev bataljonsjefen skrev, at noen av bataljonens «tillitsmenn» på denne dato, 5. mai, hadde sendt et telegram til general Fleischer der de ba om at kamp ikke måtte fortsette. Hvem disse «tillitsmennene»  var visste ingen. Tillitsmannsordningen  kom mange år senere inn som ledd i demokratiseringen av militærvesenet, men i 1940 eksisterte den ikke.  6. og 7. mai kom vidt adskilte grupper av bataljonen til Mosjøen. Da var det, under et møte med bataljonstaben, at den  unge løytnanten henstilte til bataljonsjefen straks å trekke seg om ikke hele bataljonen skulle gå i oppløsning. Bataljonsjefen etterkom ikke henstillingen selv om han på daværende tidspunkt måtte begripe  at det var det eneste som kunne redde bataljonen fra oppløsning. Noen år senere ga løytnanten skriftlig beskjed om det han hadde observert under den ødeleggende tilbakemarsjen med en bataljonsjef som periodevis var apatisk, til andre tider forvirret, en bataljonsjef som hadde liten eller ingen interesse av løytnantens egne rapporter, at bataljonen allerede var på randen av full oppløsning, en bataljonsjef som ingen  vilje viste til å ta kampen opp mot tyskerne, som intet gjorde for å stanse desertering, og bare hadde en eneste nteresse, demobilisering. På dette tidspunkt, dagene før 10. mai, var rotet, likegyldigheten, apatien sauset sammen i et konglomerat av rariteter. 10. mai kom det til kamp ved Storbjørnvatn, litt sør for Mosjøen. Dagen før hendte det forunderlige at en offiser fra bataljonstaben oppsøkte en geværtropp og ville ha avstemning om de ville sloss eller ikke. En korporal fra Mo i Rana sa at offiseren fra bataljonstaben jo kunne prøve dem. Samme tropp, samme korporal, var det som sørget for å åpne ild mot tyskerne ved Storbjørnvatnet og holdt det gående til alle de andre avdelinger var trukket tilbake. Den tyske feldwebel Marth sa til NRK i 1982 at han mintes godt den dagen. Troppen hans var Spitze  og straks de nådde bredden av en liten sjø, åpnet nordmennene ild. Han kastet seg ut i sjøen, gjemte seg mellom siv som vokste der, men en av soldatene hans ble truffet, buken gjennomhulllet av kuler. Han skrek forferdelig mens han lå på veien og forblødde. Den østerrikske bergjegeren Rudi Margreiter, 20 år gammel, var ikke med i kampen den 10. mai, men om ettermiddagen, etter at alt var stilt, marsjerte hans tropp langs Storbjørnvatn for å slutte seg til kompaniet lenger nord. Østerrikerne hadde mistet fem mann, nordmennene to. Den ene av de to nordmennene lå like  ved veien. Det var første gang Rudi Margreiter så et dødt menneske. Han glemte det aldri. Han var så god til å tegne at regimentsavisen deres ville ha tegninger fra ham. Han tegnet den døde norske soldaten en gang.  Originalen til tegningen ligger i Arkiv i Nordland, Bodø, (www.Arkivinordland.no) sammen med fyldige mapper og dokumenter om felttoget Snåsa – Narvik. 11. mai rykket tyskerne inn i Mosjøen. Da var ikke bataljonen lenger noen kampdyktig enhet. Bataljonsjefen holdt til i Korgen. En frivillig fra Elverum, Borgen, snekker av yrke, oppsøkte ham der og sa at han og andre var villige til å gå opp i Korgfjellet for å observere om tyskerne kom den veien. Svaret var nei, - alt for risikabelt! Men det var den veien de kom, tyskerne! 10 mai hadde tyskerne i et hasardiøst angrep tatt Hemnesberget fra sjøsiden. På Hemnesberget var en engelsk og en norsk avdeling. Det kom til hard kamp. Under kampene brente nesten hele stedet Hemnesberget opp. Viktigst var at tyskerne ikke klarte å sikre seg riksveien lenger inne. Gjorde de det kunne ikke Helgelandsbataljonen komme seg unna. Da dukket opp en dansk kaptein som hadde vært med i kampene i Gudbrandsdalen, fått strålende attester av den norske overkommandoen der og var kommet til Mosjøen hvor han uten videre ble gitt kommandoen over norske avdelinger som kjempet på Hemneshalvøya. En geværtropp hørte til det kompaniet hvor den unge løytnanten hadde kommandoen. Nå var han i realiteten fratatt den kommandoen. Utvilsomt har det hatt å gjøre med at han noen dager før hadde oppfordret bataljonsjefen å gå av øyeblikkelig. Geværtroppen nektet å ta imot ordre fra den danske kapteinen. En av dem (småbruker fra Sømna) sa til NRK mange år senere : Om vi ikke ville slotss? Jau, men under våres egen kompanisjef! Legg våpnan fra dokker! – sa dansken. Vi  så gjorde, snudd`oss rundt og marsjert` vekk, til Mo i Rana Då var vi betrakta som desertøra. 

Over Saltfjellet og krigens slutt i Narvikområdet 

17. mai sto tyskerne ikke langt fra Mo i Rana. Da var den danske kapteinen der, sammen med
200 mann han ville holde en tale til. Han sa han ville sette opp et nytt, stort kompani.  Da gjorde samtlige mann ladningsgrep og en signalist (butikkbetjent fra Brønnøy) gikk med hornet dinglende på rompa bort til kapteinen: Vi tar bare ordre fra vår egen kompanisjef –og – føyde han til, om du ikkje forsvinn` i ein hælvetes fart så  ska` du bli tung å bær` bort! Det var mytteri, en livsfarlig situasjon. Noen sprang ned til Meyer Hotel  hvor de visste at oberstløytnant  Roscher Nilsen var, han som formelt hadde overtatt kommandoen over Helgelandsbataljonen. Nå kom han springende opp til massen av rasende soldater og befal. En ordning ble funnet i all hast. Den danske kapteinen fikk kommando over en mitraljøsetropp mens resten av de 200 mann fikk marsjordre nordover, over Saltfjellet. Mytteriet ble tegnet av en frivillig unggutt fra Sandnessjøen, nitten år gammel. Han var en av de 200 soldatene. Mytteriet ble tegnet, men han tegnet først og fremst veien, veien de hadde gått på, veien de fortsatt skulle gå på. Han tegnet virtuost, i svart-hvitt, vei, trær, snø, levende uten at noe levende var med på bildet. Kameratene ble klar over dette, veitegningene. Stadig flere ville ha en veitegning og han tegnet, lo, tegnet og lot dem få. Kanskje skapte det mening for dem i den meningsløse marsjen. En av de siste norske soldatene fra Mo i Rana var gruvearbeider, fra selve byen. Han gikk hjem til foreldrene sine, gamle mor og far og fortalte om alt rotet på den uendelige veien fra Snåsa. No kan det være nok! sa han. Da sa gamle far: Du må faen ikke bli desertør! Det sa gamle far, fagorganisert siden 1903. Dagene og nettene var nå blitt lyse. De tyske bombeflyene var på tokt døgnet rundt. 20. mai skrev studenten: Stadig angrep av tyske fly. Litt nord for Storforshei lå to drepte engelskmenn, den ene uten hode. Nu har vi snart trasket halve Norge, fra Snåsa til Polarcirkelen. Stedvis foregikk småtrefninger langs veien opp til selve polarcirelen.  23. mai nådde feldwebel Marth polarcirkelebn. Hans tropp var Spitze også den dagen. Nå var det forgjettede sted nådd. De gjorde holdt, hvilte ut i vårsolen. Da kom en fortropp av Herman- Gøring- Kraftfahrregiment, to mann på motorsykkel med sidevogn. De gikk straks bort til polarsøyla. Den ene klatret opp med en vimpel av hvitt lerret På den hadde han tegnet et hakekors. Feldwebel Marth hadde fotoapparat. Han forsto at dette var et spektakulært øyeblikk. Bildet ble godt, så godt at det ble brukt i tyske aviser i lang tid. Nede i Saltdalen ventet Irish Guard på tyskerne. Det kom til harde kamper i to døgn. Rudi Margreiter lå i stilling øst for Pothusbrua, så nær de engelske stillingene at han så munningsflammene fra artilleriet i Irish Guard. I disse dagene var det den allierte overkommandoen besluttet å oppgi hele Norgesfelttoget. Dette ble holdt strengt hemmelig for oss, nordmennene. Samme fordekte spill akkurat som ved Namsos da våre allierte trakk seg ut uten varsel. Storbrittania spesielt kjørte sitt eget løp, et gammel imperium, egenrådig og stivsinnet, vant til å ta beslutninger på sin egen måte, arrogant imperietenkning! For oss endte det med nederlag, ydmykelser ved å være den evige juniorpartner. I Fauske ble geværtroppen fra Hemnesberget stilt for en militær rett. Ville de ikke sloss? Igjen svarte de at sloss ville de, men bare under sin 23 –år gamle  løytnant. Rettssaken sluttet pr omgående, geværtroppen ble straks utrustet med våpen. Dagen etter førtes restene av Helgelandsbataljonen og andre militære enheter med skøyter fra Røsvik der riksveien sluttet den gang. Neste dag ble de satt i land, - i Narvik. Noen dager senere kapitulerte Norge. Krigen var slutt. Hva så med alle de som trasket veien fra Snåsa til Narvik? Småbrukeren fra Sømna fortsatte å drenere myr. Småbruket var på 23 mål. Neste år, 1941,  høstet han hele 26 mål innmark. Om krigen sa han bare: Det vart berre fiasko. Vi sleit ut skosålan, det var alt. Feldwebel Karl Marth var fra 1942 instruktør ved  Vlassov- armeen. Han ble nesten70 år, plagdes stadig med neseblødninger. Den frivillige ungguten fra Sandnessjøen som tegnet veien, ble en kjent billedkunstner. Han fikk deltakermedaljen i 1992. Generalen som hengte deltakermedaljen på jakkeslaget hans sa : Du var den eneste som ikke hatet veien vi gikk på, for du tegnet den med stadig flere detaljer! Rudi Margreiter levde veldig lenge, tegnet og regnet like godt, ble byggmester, men glemte aldri den døde norske soldaten ved Storbjørnvatn. Soldaten fra Bindal som ville skyte de to som sto og veivet ved forsvarsstillingene i Snåsa, ble også gammel, opplevde å bli oldefar, lo av det han var med på i 1940. Spurte en hvordan han holdt ut alt det bisarre som stadig forekom under marsjen mot Narvik, svarte han: Ein bindalsgutt er liten og stutt, men ingen i laget hiver`n  ut.